Utenforskap i skolen

Når dobbelt så mange 15-åringer sier at de ikke passer inn i skolen er det et varsko til den norske fellesskolen.

PISA-undersøkelsen viser at norske elever presterer faglig bedre enn for tre år siden i prøvene som gjennomføres i naturfag, matematikk og lesing. Samtidig er altså andelen 15-åringer som føler de ikke passer inn doblet, sammenlignet med resultatet i 2003.

Utenforskap er et begrep fra arbeidslivet, som vi nå kan vurdere å anvende også i skolesammenheng. For utenforskap allerede i skolen er antakelig den vesentligste årsaken til at unge mennesker ikke lykkes i livet. Flere undersøkelser om frafall i videregående skole viser da også at ensomhet kan være den vanligste årsaken til at elever slutter.

Dette utløser to viktige spørsmål, som elever, lærere, skoleledere og politikere må stille seg og sammen finne svar på; 1) hvorfor opplever så mange elever å være utenfor – og dernest 2) hvordan kan vi legge til rette for at alle blir inkludert? Det kommer riktignok en rapport fra PISA-forskerne som går inn i disse spørsmålene til våren, men vi vet allerede nok til å kunne handle.

Årsakene til hvorfor elever føler seg utenfor og blir ensomme handler om annerledeshet i en eller annen form. I spørsmålet om hvorfor er det viktig å peke på tre hovedårsaker, som kan opptre alene eller forsterke hverandre:

En hovedårsak er et gruppepress om konformitet, som barn kjenner på helt fra barnehagen av, og som forsterker seg opp gjennom puberteten og inn i ungdomstida. I dette ligger også å bli utsatt for ulike fordommer, trakassering og mobbing.

En andre hovedårsak er egne helse- eller familieproblemer, hvor omfanget har økt de senere årene. De som jobber i skolen merker i hverdagen at stadig flere elever har psykiske vansker som de må få hjelp med, og over tid har stadig flere familier blitt fulgt opp av barnevernet.

En tredje hovedårsak er manglende opplevelse av mestring på skolen, som kan påvirke både selvtillit og selvfølelse, og selvsagt lysten til å gå på skolen. Skolevegring har oppstått som begrep, og trekkes stadig oftere fram både i media og i skolen.

Den nærliggende konklusjonen er at fellesskolen dermed ikke er god nok til å se og anerkjenne annerledeshet. Paradoksalt nok, fordi vektleggingen av likeverdighet nødvendigvis burde bety en høy grad av anerkjennelse for at mennesker er forskjellige.

Hvordan kan vi så legge til rette for at alle skal bli inkludert, og ikke føle en annerledeshet som skaper utenforskap?

Det er helt klart at den enkelte skoleeier og den enkelte skole har et stort ansvar for å tilrettelegge for at verdier som respekt, likeverdighet og toleranse preger skolegården og klasserommet.

Politikernes rolle er å sørge for tydelige styringssignaler og tilstrekkelige rammer. Vi trenger først og fremst tidlig innsats, ikke bare faglig – men også i stadig større grad psykososialt. Det er for enkelt å peke på overføringer til skolehelsetjenesten.

Den tradisjonelle helsesøsteren som tar en synstest i ny og ne har utspilt sin rolle.

Behovet krever et tverrfaglig team med ulike typer kompetanse, som i langt større grad er inne i selve skolehverdagen. Det må utvikles gode programmer for organisering og gjennomføring av slike samarbeid, og disse må spres ut i kommunene og fylkeskommunene. Her har departementet og direktoratet et avgjørende ansvar, og ingen tid å miste. Det er opp til kunnskapsministeren å vise lederskap, og sørge for handling.

Den norske fellesskolen representerer på mange måter selve samfunnet vårt, ved at alle får de samme mulighetene gjennom gode fellesskapsløsninger. De gode verdiene som ligger i fellesskolen er verdt å verne og hedre, men forplikter samtidig til innsats for de som faller utenfor.

For de som ikke fullfører et 13-årig skoleløp øker risikoen betydelig for å ende opp utenfor arbeidslivet og utvikle helseproblemer. Frafallet koster samfunnet milliarder av kroner – hvert eneste år. Vi har altså råd til å forebygge, og vi har samtidig ikke råd til å la være.

Det skal være både være lov og heies på, å være annerledes i fellesskolen. For når det kommer til stykket er vi jo alle litt annerledes. Eller unike, som nok er et bedre ord.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s